Det er kanskje ikke helt hvordan det var før, og ikke helt hvordan jeg har ønsket det skulle bli heller. Men de siste årene har jeg merket at jeg gruer meg mer og mer til å dra ut blant store folkemengder, fortsatt så er dette noe jeg prøver å gjøre så ofte jeg kan, rett og slett i håp om at det skal bli bedre, og det blir jo det også, det tar bare litt tid. Jeg sier ofte "åhh, jeg liker ikke folk" og det er jo ikke det at jeg faktisk ikke liker folk, jeg bare blir så sykt ukomfortabel. Det er noe jeg absolutt prøver å skjule, men på de verste dagene, er det Adrian som drar og handler, ikke fordi jeg sitter sammenkrøket i ett hjørne hjemme, men fordi jeg ikke orker å dra på butikken, i frykt for å se noe jeg kjenner, eller kjente før. Jeg er så redd for at folk skal se meg å tenke jeg ser helt annerledes ut enn før, noe jeg grunn gjør også. Jeg er redd for å bli baksnakket, noe jeg vet jeg allerede blir, og jeg er redd for stygge blikk. Noen dager klarer jeg ikke se noe positivt ved meg selv, og kommentarer jeg har fått tidligere som "Hun ser jo helt freaket ut, Adrian er alt for god for hun" kommer opp og da klarer jeg ikke komme meg ut, jeg tenker alle tenker det om meg. Jeg tror ikke jeg vil kalle det sosialangst, for jeg kommer meg ut, og jeg klarer meg jo helt fint i sosiale sammenhenger, jeg må bare manne meg opp og ta meg skikkelig sammen før det skjer. Jeg må ha klær jeg føler meg 100% komfortabel i, og helst ha noen jeg kjenner i nærheten.
Når jeg og Adrian drar på sammenkomster med menigheten vi var i tidligere, og Adrian går og snakker med folk han kjenner uten meg, får jeg helt vondt inni meg. Jeg føler meg helt lost og skikkelig utilpass, det er vell ikke bare med menigheten, men også på ting med familiene våre av og til. Jeg vet ikke når det skjedde, det kom vell bare litt sakte men sikkert. Jeg føler på en måte jeg ikke hører hjemme noen plass, at jeg er litt sånn outcast. Jeg er jo ikke det, og familiene våres er helt fantastiske, men det er en følelse som kommer. Selv om jeg vet at det er helt irrasjonelt så klarer jeg ikke helt kaste tankene vekk. Tankene om at jeg ikke er god nok, at folk ikke synes jeg er god nok for Adrian, at jeg ikke er ett bra nok barn eller barnebarn, at jeg er helt idiot som ville bli mor så tidlig, jeg overtenker og tror alle har negative tanker om meg, på en eller annen måte. Når dette skjer så vil jeg liksom bare rulle meg sammen til en ball og trille vekk, jeg kan vell si jeg skulle ønske jeg var ett pinnsvin av og til.
Så min plan fremover er å komme meg ut døren, og bli med på ting. Om jeg så har en dag der jeg bare vil ligge inne og ikke gå ut, så vet jeg det er viktig at jeg kommer meg ut, slik at dette ikke blir enda verre. Jeg vil være en mamma som helt fint klarer å være med på skole forestillinger, turn oppvisninger, juleshow og mye mer. Og det skal jeg absolutt være også.
