Dette er et veldig tabu lagt tema, og noe man sjelden snakker om, men noe som absolutt burde blitt snakket mer om. Det er en ting mange går igjennom, men det finnes ingen tiltak der man kan søke hjelp, eller noen å snakke med, og det synes jeg er skikkelig dårlig. For kjærlighetssorg er utrolig vondt, og det kan gi mange vonde tanker, som du ikke klarer å bearbeide selv, det kan ødelegge selvtilliten din helt, og det kan rett og slett knuse et menneske innen fra og ut. Men det blir ikke sett på som en psykisk lidelse, på mange måter er det ikke det, men det er en kraftig psykisk påkjenning, og mange kunne trengt noen å snakke med når de går igjennom det. Jeg føler mange feier det under teppe med å si "Det er vell bare en liten kjærlighetssorg, det går over etter hvert det" Og ja, det går over etterhvert, men hvor lenge skal etterhvert vare? Og hvordan vet du at det bare er en "liten" kjærlighetssorg? Dette er noe som må bli snakket mer om, og noe jeg føler skolehelsetjenesten bør ta mer på alvor, for mange kan en kjærlighetssorg være starten på en lang og vond depresjon, mens for andre går den fort over. Men det er også veldig individuelt, og det synes jeg vi bør sette mer fokus på.
Når jeg var 17,5 år gammel opplevde jeg noe av det vondeste som har skjedd meg psykisk, jeg ble dumpet, og jeg tok det skikkelig hardt. Det var min første skikkelige kjæreste, og jeg trodde det skulle vare livet ut. Lille naive meg, trodde at han jeg ble sammen med når jeg var 16, skulle jeg leve med til jeg døde. Jeg visste lenge før jeg ble slått opp med at dette ikke kom til å skje, men jeg ville ikke innse det, og jeg tror det er en av grunnene til at jeg tok det så hardt, for jeg hadde benektet det så lenge, og da ble det enda verre. Dette var sommeren 2015, og jeg syntes det var helt grusomt. Jeg husker jeg gråt i flere dager i strekk, farmoren min kom ned og satt med meg flere netter fordi jeg fikk ikke sove, jeg bare gråt. Bare tanken på at det var slutt var vond i flere måneder etter på, og jeg var ikke meg selv i det hele tatt. Jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke i meg mat og jeg prøvde å gjemme det helt bort. Jeg isolerte meg og ville ikke være med venner, jeg ville bare være hjemme, gråte, og håpe at ting skulle fikse seg, selv om det ikke gjorde det.
Jeg satt med en følelse av at jeg ikke var god nok, at ingen noensinne kom til å elske meg igjen, og jeg trodde helt ærlig ikke at jeg var i stand til å elske noen igjen heller. Jeg følte jeg mistet en stor del av meg selv når det ble slutt, for jeg tror ikke jeg helt visste hvem jeg var uten han, og det var vell noe av det værste. Jeg følte alt var min feil, og trodde jeg var en grusom person. Smerten en kjærlighetssorg kommer med er ikke bare psykisk, jeg gråt så mye at jeg kastet opp, spiste så lite at jeg besvimte. Foreldrene mine vurderte å legge meg inn, fordi jeg var redd jeg ikke skulle overleve hvor vondt alt var, jeg hadde aldri kjent en slik smerte, og jeg unner ingen det. Det var ikke bare tøft for meg, men også alle rundt meg. Jeg klarte ikke tenke skikkelig og følte jeg til tider bare ville ende alt, for hva var jeg verdt uansett? Var ikke verden en bedre plass uten meg? Han ville jo ikke være sammen med meg lenger, det måtte jo være noe alvorlig gale med meg, og jeg kom til å dø alene. Slik ble det heldigvis ikke, men tankene var der, og det var en tøff periode. Familien min var en utrolig stor støtte i denne perioden og jeg er virkelig glad de var der for meg.
Når sommeren var over flyttet jeg tilbake til Bergen, men denne gangen i egen leilighet, og ting begynte å bli bedre, jeg visste at jeg ikke kom til å se han, for han hadde flyttet vekk, men det gjorde fortsatt vondt. Jeg hadde lyst til å snu tilbake tiden, finne ut hva som gikk galt og fikse alt. Hvordan klarte han å bare kaste alle minnene fra seg og gå? Den værste smerten og gråten gikk over etter en måned eller to, men det tok lang tid før jeg følte meg som meg selv igjen, før jeg kom over han og før jeg klarte å forelske meg igjen. Jeg hadde glemt hvordan det var å være alene, hvordan det var å ikke ha noen å alltid ringe eller dele fine ting med, og det var vondt å venne seg til.
Selv om tårene sluttet å renne etter noen måneder, så gjorde ikke det at følelsen om å være ubrukelig forsvant. Heller ikke følelsen om å aldri bli elsket, eller aldri å klare å elske igjen. De følelsene satt utrolig lenge, og jeg slet skikkelig mye med meg selv. Jeg holdt på med forskjellige i perioden etter det ble slutt, men det funket aldri, jeg leitet etter noen å finne meg selv i, når det jeg faktisk trengte, var å finne meg selv alene, og å klare å elske meg selv igjen, for det hadde jeg ikke gjort på lenge. Jeg turte heller aldri å åpne meg skikkelig for noen, i frykt for å bli så såret igjen. Rundt januar 2017, følte jeg ting var bra, og da var jeg blitt en person jeg likte å være, ei som kunne være for seg selv, men også med andre. Jeg hadde ikke et behov for å bli elsket av noen, men jeg trodde heller ikke jeg kunne bli elsket av noen, og det satt igjen en liten stund til.
Ca to år etter bruddet møtte jeg en gutt som skulle endre alt, en som viste meg at jeg kan bli elsket, at jeg ikke er til bry, og at uansett hvor hardt jeg prøvde å skyve han bort, så gikk han ikke sin vei. Han lærte meg å elske igjen, og han lærte meg at jeg kunne bli elsket igjen. Frem til da hadde jeg ingen tro på at jeg noen sinne kunne bli elsket igjen. Jeg likte personen jeg var, men var ikke klar for å åpne meg, i frykt for å bli såret igjen, heldigvis har han motvist meg gang på gang, og det er jeg utrolig takknemlig for. Han fikk virkelig gjennomgå og måtte krangle seg til at jeg skulle åpne meg, vi hadde noen tøffe første måneder, men det gikk seg bra til, og nå vet han alt om meg, og jeg vet dette varer evig. Vi ble sterke sammen, men jeg synes det er trist at det var så vanskelig å åpne seg igjen.
Jeg vil også si at han nå er sammen med en god venninne av meg, og jeg har ingenting i mot han. Jeg er utrolig glad på deres vegne, og synes det er koselig å finne på ting sammen med de.
Selv om jeg var heldig og kom meg gjennom dette, så skal jeg ikke si at jeg gjorde det alene, for det gjorde jeg ikke. Jeg reiste på villmarksterapi tur i 10 dager, der var det med en psykolog og andre som slet med sitt. Jeg gikk også til psykolog en god stund etter på for å klare å håndtere tankene mine skikkelig. Og ikke minst, så var familien min en utrolig god støtte, og det setter jeg innmari stor pris på. Jeg var utrolig heldig som fikk muligheten til å få hjelp, men det er ikke alle som er det. Det er ikke en gang alle som vet at man burde få hjelp, fordi det blir bare feid under teppet, og da tenker man at "Ja, men det er jo bare en kjærlighetssorg, kanskje det skal være slik da" Når sannheten er at det kan lage dype arr, som med tiden kanskje ikke blir bedre om du ikke får snakket om det. Jeg håper virkelig at skoler og samfunnet generelt kan være obs på de rundt seg når de går igjennom en slik periode, vær der ekstra, strekk ut en hand.
En kjærlighetssorg er ikke bare en kjærlighetssorg, det er verdens undergang, og utrolig vondt.
